 |
| Ett lite stykke lykke:) |
Hjemmelagde, nystekte knekkebrød - på mitt herlige kjøkken! Tenk at noe så tilsynelatende lite kan gi en så stor følelse! Jeg blir så glad når jeg plutselig får den boblende ut-av-kroppen-opplevelsen helt uventet - lykkefølelsen som spretter rundt som en pingpong ball, som herjer vilt og deilig i kroppen, som gir meg en voldsom energi-boost som gjør at jeg vil synge, danse og slenge meg rundt, som gjør at jeg vil fortelle alle som jeg har nær hvor høyt jeg elsker de, og som gjør at jeg elsker å leve, elsker å være meg! Jeg vil spre lykken, jeg vil dele den, jeg vil at de andre skal bli med i min lykkerus - jeg vil at de skal opplevde den med meg - på lik linje som jeg gjør. Og det er her det ofte går "galt" og tar slutt for min del, - når de andre ikke "ser" det jeg ser, når de ikke er like begeistret for det jeg opplever, når de andre ikke syns det jeg opplever som det største i verden der og da ikke er like viktig som meg, - da faller jeg fort og lykken er like raskt borte som den så uventet kom. Jeg kan bli sår, lei meg, sint og av og til skikkelig forbanna; Hvorfor "vil" de ikke se det jeg ser? Hvorfor kan de ikke "bare" se hvor hvor herlig livet er akkurat nå? Hvorfor skal de ødelegge min magiske verden? Ja - det er sånn det kan føles til tider. Samtidig vet jeg at det er skikkelig patetisk. Jeg vet at jeg overdriver, jeg vet at jeg overreagerer. Men en tvil har meldt seg i meg, - er verden kanskje ikke som jeg ser den i det hele tatt? Er det jeg som er klovnen her? Er jeg min egen store selvbedrager? For hvem er jeg til å si at "min sannhet" er sannheten - annen enn min egen? Og hvordan kan jeg da be andre se det jeg ser - når jeg er meg og de er de, - det er jo faktisk umulig, umenneskelig og sist men ikke minst skikkelig egoistisk. Samtidig som det er dèt som gjør meg litt trist og til tider ensom, - at det er jeg som alene står i min lykke, - som gjør at jeg innimellom tviler på både meg selv og verden. Jeg vil ikke tvile - jeg vil egentlig bare nyte lykken min. Jeg skjønner at jeg ikke kan be andre om å være i mitt hodet og se det jeg ser, jeg skjønner også at jeg må tåle å stå alene i min lykke. Jeg må også tåle at jeg ikke trenger en annerkjennende bekreftelse på at min lykke er den "riktige" lykken. Det fine og absolutt beste med alt dette her er at jeg ser og vet at jeg kan nyte lykken og dele den - uten at jeg prøver å få andre til å forstå. Og er det noe jeg vet, så er det at det er nesten ingenting som smitter mer enn lykke og latter, - tiltross for at man som regel ikke vet hva som har gjort disse menneskene lykkelige! ( bare tenk på når man hører noen som har latterkrampe- jeg er solgt med en gang!) Jeg vil utover høsten gjøre alt jeg kan for å virkelig nyte følelsen av lykke når den kommer, føle meg heldig og heller spre den gode energien rundt meg i stedet for å søke etter noen som kan bekrefte meg og "min" verden:) Min lykke er like gyldig som en annens, samtidig er den like sann, - selv om den mest sansynlig er helt annerledes.Og det har faktisk ingenting å si, - det er heller ett utrolig pluss når jeg tenker meg om. For så utrolig bra det egentlig er at vi opplever lykke av så mange ulike ting - da kan lykken oppstå mye oftere enn hvis alle delte min lykke - noe som faktisk kan påvirke meg til å bli enda lykkeligere:) Så hear hear for ulik lykke!
