Når uro blir til ro:)

Solnedgang fra bålplassen!

Utsikt en tidlig morgen fra hyttetrappa - harmoni innerst i sjelen:)

Fem dager på hytta på fjellet uten mobildekning, uten pc og internett, uten tv, uten klokke - helt uten en agenda med vanlige hverdagsrutiner som preger levemåten min hjemme i Oslo. Man blir tunget til ro uten å føle seg tvunget - man BLIR ro! Heftig natur, deilige turer i fjellet, kjøttkaker i brun saus og tyttebærsyltetøy, en kald øl i hånda mens bålet tar fyr og flammene lyser opp i skumringen, solnedgangen som speiler seg i den blanke innsjøen, fersktraktet morgenkaffe på hyttetrappa, det norske flagget vaiende grasiøst og mykt i vinden, skyer som seiler forbi på en blå og dus himmel, fargerike blomster som springer ut og strekker seg mot sola, kuer som gresser og tygger utenfor hyttegjerdet, humler som surrer døsig rundt, fugler som kvitrer og synger, lukten av nyslått gress fra jordet -  Røros er det fineste stedet på jorda!




Det er nå 17 år siden jeg sist var her om sommeren - da var jeg snart 13 år og syntes at det var det kjedeligste stedet i verden! Urolig tenåring - både i kropp og sinn - der jeg febrilsk prøvde å finne meg selv  - uten helt å være klar over det. Jeg tror kanskje at jeg syntes at det ble for vanskelig å føle på denne uroen i en slik total ro som hersker her oppe på fjellet - kontrastene ble helt uutholdelige! Jeg trodde jeg kjedet meg - men det var egentlig det helt motsatte som skjedde - uroen ble for sterk, tankene ble for fremtredene - ingen steder å gjemme meg, ingen steder å kamuflere uroen... Jeg trengte mer uro rundt meg for at uroen ikke skulle bli for synlig, tror jeg. Som å leke gjemsel - med seg selv...


17 år senere og som en snart 30 år gammel kvinne? jente?dame?? et menneske!!! prøver jeg fortsatt på å bli bedre kjent med meg selv - men på en ganske annen måte enn da jeg var 13 år, en mer bevisst måte -liker jeg i hvert fall selv å tro! Jeg kjenner en mye større ro nå - selv om tankene og uroen ennå ofte melder sin ankomst. Forskjellen er at jeg nå som regel tåler å føle på uroen, og paradoksalt nok når jeg klarer å gjøre det, forvandler uro seg til ro. Akkurat som en deilig aksept - litt ;"ok - sånn er det akkurat nå!" Jeg tror det handler om å være bevisst, - å ikke gå inn i uroen uten å vite om det i hvert fall. Regninger, jobb, forhold, fremtidsvisjoner, familie, ting som ikke ble akkurat slik man trodde,- eller heelt annerledes, klesvask som skal henges opp, hva man skal ha til middag, skal jeg trene i dag eller drøye den? -og så var det å finne en unnskyldning man selv kan være tilbøyelig til å tro på; jeg føler meg litt forkjøla, jeg gikk jo til jobben etc -  og tusen andre både små og store bekymringer - de kommer fort, og er du ikke oppmerksom på dette kan du plutselig bli okkupert av disse bekymringene og uroen som da kommer - som igjen kan føre til at du ikke tar like stor del i livet ditt her og nå. Disse "korrupte" bekymringstankene er ganske slu har jeg merket - der jeg sitter på kaffe med verden søteste og herligstee venninne og tenker på en litt for høy strømregning - når jeg faktisk ikke kan gjøre noe som helst med regningen akkurat der og da. Jeg tror det handler litt om å våke over meg selv - for min egen skyld, slik at jeg kan legge bort ting jeg ikke kan løse der og da. Bortkastet tid brukt på bortkastet energi. 


Dagene på fjellet fikk meg virkelig til å finne min indre ro - en mulighet til å oppleve meg selv uten alt "støy" som jeg ofte er en del av her hjemme, og som jeg selv også ofte velger å oppsøke. Jeg tror ikke det ene utelukker det andre - men jeg ønsker mer av den inderlige roen som jeg fant på hytta. Den skal jeg ta med meg videre utover august og inn i høsten. Jeg skal nyte tiden fremover, verden, naturen, tilbringe god tid sammen med de jeg elsker og setter pris på, -  og ikke minst prøve og ikke la bekymringer ta overhånd og styre mitt fantastiske liv:)

Ville prestekrager og kløver som blomstrer for fullt i solveggen

Hogget i stein fra gamle dager! Fungerte fint som GPS da:)

Magisk:) Viltre og vakre flammer,  herlig varme og lukten av bål i det fri!

                                                                            

                  Å Kjenne Varmen

                     Er Som å Tine

                                                                           

                      Å Kunne Nyte

                      Uten å Fryse

                                                                           

                     Å Virkelig Føle

                      Uten å Frykte

                                                                          

                         Å Elske

                    Uten å Tenke

                                                                         

                           På

                          Alt

                          Som

                          Kan

                           Gå

                          Galt

Sommerfølelse - turist i egen by:)

Fra frodige  Sognsvann en tidlig sommermorgen:)

Regndråper er noe av det vakreste som finnes!!

Naturen spiller på samme lag:)

Fantastiske og magiske Frognerparken en herlig juli-kveld!

Små kamerater som koser seg på Grünerløkkas beste fasiliteter:)

Utenfor nabo`n i sommersolen! Jeg vindusshopper hver dag:)

Domkirken i all sin majestetiske prakt!

Ser ut som Hellas, men du trenger ikke reise lengre enn til Deitchmanske:) 

Asfalt-urban-sommer- hispster - festival - sommerfølelse:)

22.juli 2013...  Paradokset satt ytterst på spissen

Ja, - living IS loving:)

Hvor erre du bor hen aaa ??! OSLO! 

Siste skrik - bokstavelig talt:) Byens kuleste søppelbøtte!

         T A G G I N G
                                                     
  E R
         I K K E







                                    T A G G I N G
 
                 

                       
                                                       
            B A R E          
                      R


                                               B
                                               A
                                               R
                                        I K K E
                             

                                    A L L T I D
                E R
                     I K K E


                               
                                       A L L T I D







 

           


        M E N L I V E T E R A L L T I D N Å?

Man vet egentlig det man ikke tror man vet

Hun visste at jeg visste at hun ikke visste.  Måten hun reagerte på var angrep eller forsvar.  Enten eller. Jeg lurte alltid på hvordan hun ville tolke det jeg sa. Selv om jeg ikke sa noe heller. Kanskje spesielt da. Kan du tro meg når jeg sier at jeg ikke vet mer enn det du vet, men jeg vet at det er mer - uten å vite hva det er. Det er noe. Det er det alltid.  Jeg ser at du egentlig vet, for når jeg ser på deg ser du en annen vei. Du søker bort. Man snur seg ikke fra noe man ikke fornemmer. Da er det ingen til å snu seg bort fra. 

Stillhetens stemme

Jeg smilte stille ut i mørket. Han stolte på meg. At jeg tålte den, - stillheten. Noe hardt inni meg ble mykt og varmt. En følelse som jeg ikke hadde kjent tidligere. En varme som ikke brant. Lyktestolper og brøytepinner fôr forbi oss utenfor bilen som hurtige og hastige små veivoktere som passet på oss i vinternatten.  Mørket som omgjorde verden fra åpen til lukket. Mer trygg. Pakket inn verden, liksom. Samtidig også mer skummel. Alt ble mindre synlig - nesten usynlig. Kanskje det var verdens egen måte å ta en pause fra alt det synlig på, en pause fra virkeligheten? Fra seg selv?  For virkeligheten må være synlig for at den i det hele tatt skal kunne fremtre for oss.  Ting skjer hele tiden i verden, men så lenge vi ikke vet om det - kan vi jo ikke forholde oss til det. Det forblir utenfor rekkvidden av vår virkelighet. Alt som skjer i verden uten at noen av oss fanger det opp, eller det ufangete som ingen har oppdaget ennå - er jo på en måte like virkelig - men det er ingen av oss som vet om det. Den uvirkelige virkeligheten.  Månen hadde inntatt en vennskapelig plass foran oss gjennom den sprukne frontruta som gjorde at lyset ble spaltet utover som små og evige stjerneskudd.  Det myke bredte seg til øynene mine. Jeg kjente hva som kom. Jeg la hodet tilbake på den harde og kalde nakkelena, kjente kontrasten til varmen min i kroppen, og nøt stjernekuddene i mørket foran meg.Lukket øynen. Så nesten lysene enda bedre slik. Tillot meg selv å flyte ut. Som en pause fra meg selv. En pause fra alt det synlige og sagte - som pardoksalt nok nå ble enda mer synlig for meg. Som en fullstendig indre og kraftfull ro. Av å bare være. Av frihet. 

Sjeledetox?

Det regner regner regner ute. Etter en del surmuling og klaging har jeg kommet til det faktum at jeg nå må omstille meg litt fra tankene om blå himmel, sol og bading til ett annet modus - ellers blir jeg bare gående å vente ut regnet - som kanskje ikke stopper med det første og dermed blir det forgjeves. (Yr og pent er for første gang samstemte i sine langtids værprognose - regn sådan...)  Alltid kjipt å ha brukt mange krefter og mye tid på ting som er forgjeves. Litt den samme følelsen når man kommer til å uheldig slette en viktig jobbmail som man har flikket lenge på. Maks hat. Det er faktisk ingen ting vi kan gjøre med været, kun forflytte oss til et bedre vær, dra til "landet" Syden, eller vi kan godta været som der er - og finne gleden i regnet - om vi så må lete lenge og grave dypt i oss selv. Jeg skal prøve - jeg er blitt sinsykt lei av meg selv som sjekker været flere ganger om dagen, jeg begynner å bli lei av å lese om været i media (media er skikkelig 2000-ish fellesbenevnelse), prate om været - eller rettere sagt fraværet av været. Det vi alle driver med er å dra oss selv ned med kollektiv og negativ vær"baksnakking".  Kanskje ett litt nesten kvalmende optimistisk forsøk jeg skal prøve på - men det får faktisk være - heller det enn å sitte inne og sture. En liten dose klaging kan kanskje fungere positivt, at vi får renset oss for litt negativitet, - kanskje? Jeg syns selv det til tider kan være forløsende å la meg selv få lov til å være negativ - for en kort periode. Kanskje regnet fungerer som en slags allmenn renselse av oss selv - og kanskje vi renser samtidig opp i litt annet groms som ligger i oss? Kanskje vi nordmenn har spart opp så mye at alt kommer ut som værklaging?? Vann er faktisk sett på som det mest rensende elementet på jorda - samtidig en forutsetning for alt liv! Kanskje regnet er ment å skulle rense kroppen vår også på den psykiske måten? At regnet er en slags katalysator for en sinns - og sjeledetox? Det kan i hvert fall være mer hensiktsmessig å se på det slik enn at regnet = dårlig vær. Det er vi mennesker som har stemplet de ulike værtypene for gode og dårlige, og jo mer vi fortsetter med dette - jo større gap vil det kanskje bli mellom godt og dårlig vær, og jo mer skal til for at vi mener været er bra nok - som igjen fører til at vi sjeldnere og sjeldnere setter pris på været, - det må være godt for at det skal være godt, liksom.Eller så kan jeg prøve å omvende mine egne tanker om været. Som jeg skal prøve på nå. Jeg skal starte mitt optimistiske regn-prosjekt med å kjøpe meg en sydvest - har alltid hatt lyst på det! En sånn gul som Herman hadde (i filmen) - lurer på hvorfor det faktisk heter sydvest??  Vest er jo - som jeg kjenner den -  tradisjonelt forbeholdt overkroppen - deler av den i hvertfall. Merkelig plagg. - Litt spin-off og kammerssnakk må med! God mandag, god regndag!

Lev litt lengre!

Fantastisk:)

http://www.comedycentral.com/video

Litt 90-talls og temmelig passè med skilthumor - men se så herlig tekst!

....!!!