Felles arena - større glede?

Hver gang det er sol ute får jeg en følelse i kroppen at jeg ikke tidlig nok burde komme meg ut i finværet. Nesten litt krampeaktig kan det noen ganger tendere mot!  Har jeg nok tid til å pusse tenner liksom,- og  faen - jeg som skulle trene INNE i dag - kan jo ikke det nå! I hvert fall ikke før i kveld! Jeg som skulle kjøpe linser, på posten og flere andre ting som skulles fikses og ordnes - alt det må nå settes på hold. Herregud! Jeg tar meg selv i å lage masse "vær-regler"! Er det ønsket om en smekker og glødene brunfargen som driver meg til denne oppførselen? Er det ord fra barndommen som henger igjen i meg som når mamma eller pappa sa at "dere kan jo ikke sitte inne i det nydelige været"? Eller er det kanskje følelsen av at "alle andre" er ute og nyter været - da vil jeg òg! Jeg vil jo ikke "gå glipp av noe"...! Eller er det  kanskje stemningen som oppstår når det er fint vær som trekker oss ut? - stemningen med at vi alle sammene har noe til felles - selve været og det å nyte verden - i samhørighet med alle de andre som også er ute sammen med oss? Følelsen at at vi faktisk tilhørere noe større enn bruddstykkene at verden som vi så vidt skimter når vi beveger oss fra det ene innestedet til det andre? At vi føler oss litt isolerte fra alle "de andre" når været ikke "tillater" samme utfoldelse som når det er "fint" vær? Når det er fint vær så er vi er ute sammen, vi griller sammen, vi drikker øl sammen, vi triller ball sammen, vi soler oss sammen, - vi nyter og gleder oss sammen med alle de andre som er ute og gjør akkuart det samme som oss! Kanskje det gjør gleden mye større - en slags kollektiv og universell glede som alle kan ta og føle på - og som vi blir en del av! Kanskje det er følelsen av et stort fellesskap som vi ofte kan føle at vi savner (i hvert fall kan jeg føle på det) - uten kanskje å vite det? Følelsen at vi tilhører noe større enn "bare" de miljøene vi ferdes i til vanlig?  Kanskje vi bekrefter hverandres samhørighet på jorda når vi kommer sammen i større skala, - kanskje vi føler at vi utgjør en helthet sammen? Og sola er jo den absolutte forutsetningen for alt livet på jorda - kanskje det er det vi føler når vi "trekkes" ut? En feiring av livet? Og av oss som mennesker? Kanskje det er derfor alt annet blir helt uviktig når sola skinner, - at vi legger alt på hylla for å løpe ute og virkelig nyte hver eneste stråle??! Og kanskje det fører til at vi sammen skaper en unik, union og magisk stemning når vi mennesker møtes ute på vår felles arena, - akkurat som på en enorm fotballbane (i tidsriktig EM-ånd!), men der alle er på samme lag - den teamfølelsen liksom!! Eller er det kanskje bare for brunfargen skyld, - jeg tror ikke det - egentlig! Men det er en stooor bonus:) Og når sola ikke skinner er det faktisk fint å tenke på at vi likevel kan komme sammen og føle på vårt felleskap - et fellesskap som eksisterer like mye tiltross for at vi kanskje ikke ser det like godt! Eller vi kan minne oss selv på at det fellesskapet alltid er tilstedet mellom oss mennesker - selv om vi er alene, - parakoksalt nok! Og ikke minst - vi kan med god samvittighet gjøre alle de ærend som vi ikke fikk gjort når det var fint vær! God overskyet og grå lørdag:) Nå skal jeg kjøpe linser!!!