Magiske september...

Klar og crispy luft som jeg kan kjenne mot huden. En lukt som minner meg om noe litt tungt og søtt, som fuktig jord og som løvverk som har startet sin siste runddans. September går mot siste slutt og det er høst. Jeg liker virkelig denne årstiden - kanskje aller best. Jeg er høstbarn - kanskje det er forklaringen! Jeg elsker luktene, fargene som lyser opp i et vanvittig mangfold - rødt, gult, oransje, begynnende brunt - og alle fagernyanser i mellom. Det er som om verden males opp på nytt,- selv om det ironisk nok er en slags dødsprosess, en rotningsprosess som jeg er vitne til. Så vakkert og samtidig så på hell.  For meg er høsten den årstiden som er mest ydmyk og ærbødig, der den vifter så stolt med sin drakt like før den bokstavelig talt strippes helt naken - men det virker det ikke som den bryr seg noe om! Høsten viser meg en slags ærefrykt og tillit der den med hevet hodet viser oss hvor fint det kan være på vei mot en ende, en avsluting - for at noe nytt skal ta til. Alt må ta slutt for at noe nytt skal oppstå, noe må forandres for at endring skal skje.


Det høsten lærer meg er at det ikke behøver å være tungt, trist eller galt at ting tar slutt , -for det er noe annet som skal starte. Jeg ønsker å tørre og være mer  i forandringen i meg selv - å aktivt ta del i den. For endring skjer hele tiden, så hvorfor ikke godta den, og se hvor det bærer. For min del tror jeg det handler om å slippe opp, slippe kontrollen, tørre og flyte ut og tørre og "bare" være - uten trangen til å klamre meg fast til illusjonen om at verden vil være slik den er nå i morgen. Om ett år. Eller om femti år. Forandring er meg, og jeg er forandring - det samme gjelder verden. Jeg vil være med på reisen og forandringen, - ikke holde den igjen - tiltross for at det egentlig ikke lar seg gjøre...!