Vår egen skattejakt?

ROGGBIF -  husker dere? Tidenes søteste huskeregel!

I tråd med det forrige innlegget om å se etter gavene og skattene i hverandre, følte jeg det så riktig å legge ut dette; bildet jeg tok fra stuevinduet mitt i går ettermiddag! Jeg fikk helt frysninger da denne fantastiske regnbuen plutselig dukket opp rett foran meg mens lyn lyste opp hele himmelen akkopagnert av kraftig og buldrende torden - verden er ganske heftig!

Dette fikk tankene mine til å gå til mine mørke sider - som jeg ofte kaller de.  Sider som jeg ikke alltid vil vedkjenne meg og annerkjenne, sider som ofte kan være vonde å føle på, og sider som jeg tidvis ikke liker at min kjæreste ser og oppdager i meg. Eller andre for den saks skyld. Sider som jeg ser på som uværet i meg. I all sin prakt viste uværet meg i går at det går ann å se på det fra to sider og ha et mer nyansert bilde enn enten/eller; på bildet ser jeg en mørk, litt skummel og tordnende side, samtidig som jeg ser en lys, spektakulær, vidundelig kraftfull og levende side. Når jeg skriver dette kjenner jeg at det høres ikke så ille ut at jeg kan være litt begge deler selv - det har noe med å hente frem hele spekteret av meg - bli mer meg, liksom -  både lys og mørk og mer fargerik - uten at det gjør meg dårligere, svakere og mindre vellykket av den grunn. Når jeg er sint og sår kommer jeg ofte i kontakt med noe autentisk, noe stort og noe kraftfullt i meg. Så hvorfor ikke sørge for at de sidene også blir hørt og tatt vare på når de ønsker å komme på banen,- for jeg kjenner jo det i hele kroppen min når disse melder seg. Det er faktisk ingen andres oppgave å ta ansvar for at jeg blir hørt og sett enn meg selv. Saken er "bare" det at jeg kan ha en liten tendens til å ville skyve disse sidene bort fra meg. Samtidig vet jeg at alt som blir skjøvet under teppet ikke fordufter - i motsetning samler det seg heller ofte opp ganske mange små ting -  som fort kan vokse seg nok så store og mange hvis jeg ikke ventilerer og snakker om "teppetingene" mine underveis. Helst før de kommer under teppet - da har de allerede rukket å ta form. Og før man starter å rette pekefingeren utover på andre... 

Jeg ønsker å trene på å konfrontere alle sidene i meg, innlemme de i meg, ta ansvar for alle sidene i meg, og annerkjenne hele meg. Jeg vil si "ja, takk - begge deler" som verdens søteste bjørn sier. Jeg vil tørre å ta ut hele meg - som kjærsten min sier til meg med jevne mellomrom; du snyter meg for en del av deg hvis du ikke ikke viser deg selv som den du er og det du føler, - selv om det er vanskelig for både deg og meg akkurat der og da... Og selvfølgelig skjønner jeg at det handler også om hvordan man sier ting og i hvilken form det kommer ut. De gangene jeg har luftet vanskelig ting og vist meg fra en av mine mørke sider, opplever jeg det som regel som en befrielse in the end! Jeg har ingen ønsker om å stå å brøle i køen på Joker!! Så ja - det er både gaver og skatter i enden av regnbuen! Det skal jeg minne meg selv ofte på fremover:)