Soooo 90`s!

Jeg har lenge hatt hangups på 90-tallet,- ikke selve tiåret men alt rundt som definerer det. Det startet da jeg bodde i Trondheim sammen med to gode venninner og alle skulle lese til eksamen. Som kjent kan dette bringe inn en del andre lyster,- både det å rydde, vaske og tørke støv kan virke ganske så lystbetont i forhold... Eller andre ting; som å lage en hittil kronisk 90-talls-liste! Nå vil jeg prøve og ta med noen høydepunkter,-  fra de klassiske tingene til de mindre detaljene som preget dette tiåret. Legg gjerne til ting som dere kommer på, - er så utrolig mange herlige ting som garantert MÅ med på lista:)

Tamagocchi
Buffalosko (jeg hadde de flytebryggene med stor borrelås. I str 41. For å kunne vokse i de...!)
Sefabukse
Akryl-stoff i klær som nuppet
Topsytail
Liten sekk på ryggen, gjerne med lakkdetaljer
Jansport-sekk
Barefoot i Asker
Shave-Ice
Ole Brum-sekk eller andre bamsesekker
Solbriller som pannebånd
Smokker som man hang på et kjede
Slim - i alle varianter
Super Mario 3 - han som kunne fly med halen
Grethe Roede
Bowser - og alle de andre bossene i Mario-spillene
Bikes and Boards-butikkene
Bukkehorn-sykler
DBS- av typen "Kilimanjaro"
Arapappegøye
Dynamolys på sykkel
Inlinere med musefletter
Walt Disney-motiv på gensere - kjøpt på Disney Store
Hardrock Café
SNC-vest - spesielt den gule
Gratenger
Den rødrutete Jean Paul boble-jakka som også fantes i vest
Dampbad av ansikt
Clerasil
Tee tree-produkter
Hattings rundstykker av typen "fluits"
Pitabrød
Marsvin
Hold-It
Arkaden
Bjørn Borg plast-veske (de i sort og hvitt)
Zack-vesker
Kiepling - med den apen
Kangool-lue
Benettons høyhalsetet lamullsgensere
Hals som man brukte til å ha på hodet av merket Turtle"
Ostesmørbrød med ananas og oregano, kanskje også purreløk
Blossom
Tommy og Tiger`n
Ostefondu
Pappegøyeøredobb,- helst bare én
Oakleybriller
Bula-luer
Topp
2 Unlimited med; no, no, nononono nononono nononono no no thats no limit!
Arnetbriller
Settekasse
Nick Carter
Brystpanel
Chinchilla
Bondebrisk
Mobildeksler som man pynta selv med neglelakk og glitter
Glitter generelt
Ace of Base
Hårbøyle
Millers
Teknisk Museum
Grøfting
MiniDisc
Sweet and sour
Snorrekompaniet
Wok
Westpoint
Kjedet enebolig
Pynteender
G-shock klokke
Swatch
C-girl bukser
Fornarina
Carport
Hvit eyeliner
Tobacco-bukser
Art-sko
Fresh Prince
Step by Step
Oprah
Hjelp, vi er på - filmene
Piercing
Ronald McDonald
Cordfløyel
501
Ribbestriket bestefar-trøye med snøring
Helsetrøye med genser under
Tanktopp
Pyntetopp uten ermer med turtleneck
Haakon og Kristin med OL-floka
Jens Waisflog som viste fingern
Espen Bredesen
Hårstrikk med tøy rundt, ofte med perler etc -eller i minkpels
Bugg
Digg
Sad Sam
Akvarium
Rett-i-koppen
Tennis-is - med tyggisen som alltid falt av
Krokanis
Jungelvræl
Messenger
Saccosekk
Salte Ufo
Riegel Sjokolade (de små ,- den ene med rød merkelapp som var melkesjokkis, den andre var blå-mørk sjokkis)
Juletrefest-godteposer med mange klementiner og rosinpakker, og en sånn Riegel-sjokkis
Schäfere - hunden altså
Ivarhylla fra Ikea
Kanonball
Himmelseng
Anne+Jørgen=Sant
Dobbelt hoppetau
Smashball
Løpe 60-meter`n på skolen
Familiegarderoben i Bondihallen
"Hjemmelaget kuleis" i kjeks
Penny-klubben
Hvitløksbaguetter
Braathens Safe
Kreta
Køyeseng
San Fransisco og Sex on the beach-drinker
Kinategn
Kafè-briller
Elisabeth-bøkene
Hooch
Reiler Von Heisenstein - og Black Tower.. Og Blue Noon
Mirc
Trampoline
Spice Girls
ASL
Lavalampe
Bjørn Borg filofax
Toast i vaffeljern el toastmaskin
Mr Lee
Badesalt
Pringles
Snackpack - den pakken fra Nidar med masse ulike sjokolader
Språkreiser
En Vougè
Salt`n Pepa
Friut of The Looms
Airwalk
Doc Martins
PocoLoco gule bukser
Campari
Søker
Snorre og Saga-smykker
"Med hjarta på rette staden" på NRK
Kong Olav
Hyperstate
Filmen Kristin Lavrandsdatter
Frutopia
Macarena
Prince Igor med Sissel Kyrjebø og Warren G
Pogs
Bananer i pysjamas
Pokèmon
Scorpions (den butikken som lå ved Sandvika Togstasjon)
Gro Harlem Bruntland
Filmen "Søndagsengler"
Scooter - artisten
Body Shop
Lipliner
Boblebad
Opel Corsa
Maiskorn
E-type
Wash&Go
Alex The Kid på Sega 8-bits
Donaldperm som man samlet bladene i
The Real World - det første realityprorammet
G-streng
Bindersamrbånd
Skjellsmykker
Chocker-halsbånd

Verdens herligste?!!

Dette MÅ være et av de herligste filmøyeblikkene jeg har sett<3

http://www.youtube.com/watch?v=VyL1Ijnk2iA

Åpenbaringen

Kontrastene gir alt mening.  I kontrastene blir ting åpenlyse. Men det åpenlyse er ikke alltid åpenlyst. Det er først når det åpenlyse blir åpenbart, – bart , nakent og synlig – at det blir tydelig. At mørket bli lys. At lyset og mørket eksisterer side ved side. Å tillate kontrastene. Først da blir alt synlig og tydelig. 

Ord som treffer i hjertet...

The Who synger det, og jeg lar meg berøre hver gang av denne teksten. 
Det er mye som jeg opplever mellom linjene, og det er mye å utforske om meg selv...;

                                   "See me
                                    Feel me
                                   Touch me
                                    Heal me"

Å SE...

Morgenlykke!

Å kunne sitte og se på dette synet fra frokostbordet er ganske så fantastisk:) Er det ikke utrolig flott? En ting fra min barmdom som jeg setter så stor pris på er nettopp dette,- å virkelig SE. Mamma og pappa stoppet alltid opp når vi var ute og sa alltid til oss barna; Se,- se så vakkert det er her! Og her sto vi ofte en stund og "bare" SÅ! Jeg er evig takknemlig dette, - at jeg ser de små tingene i livet - som ofte blir mine store og viktige,  - som jeg føler øker min livskvalitet, min kraft og min lyst i livet! Det er så deilig å ha noen referanser i livet som jeg vet pleier å gjøre meg glad - spesielt når jeg kan føle meg helt motsatt. At jeg kan påvirke min eget liv er den beste følelsen i verden, -  at jeg aktitv velger er det som faktisk gjør mitt liv til mitt liv! God helg<3

Helgens budskap!

På tavla i heisen på Colosseum:)

Et herlig og hjertelig budskap å ta med seg<3

Magiske september...

Klar og crispy luft som jeg kan kjenne mot huden. En lukt som minner meg om noe litt tungt og søtt, som fuktig jord og som løvverk som har startet sin siste runddans. September går mot siste slutt og det er høst. Jeg liker virkelig denne årstiden - kanskje aller best. Jeg er høstbarn - kanskje det er forklaringen! Jeg elsker luktene, fargene som lyser opp i et vanvittig mangfold - rødt, gult, oransje, begynnende brunt - og alle fagernyanser i mellom. Det er som om verden males opp på nytt,- selv om det ironisk nok er en slags dødsprosess, en rotningsprosess som jeg er vitne til. Så vakkert og samtidig så på hell.  For meg er høsten den årstiden som er mest ydmyk og ærbødig, der den vifter så stolt med sin drakt like før den bokstavelig talt strippes helt naken - men det virker det ikke som den bryr seg noe om! Høsten viser meg en slags ærefrykt og tillit der den med hevet hodet viser oss hvor fint det kan være på vei mot en ende, en avsluting - for at noe nytt skal ta til. Alt må ta slutt for at noe nytt skal oppstå, noe må forandres for at endring skal skje.


Det høsten lærer meg er at det ikke behøver å være tungt, trist eller galt at ting tar slutt , -for det er noe annet som skal starte. Jeg ønsker å tørre og være mer  i forandringen i meg selv - å aktivt ta del i den. For endring skjer hele tiden, så hvorfor ikke godta den, og se hvor det bærer. For min del tror jeg det handler om å slippe opp, slippe kontrollen, tørre og flyte ut og tørre og "bare" være - uten trangen til å klamre meg fast til illusjonen om at verden vil være slik den er nå i morgen. Om ett år. Eller om femti år. Forandring er meg, og jeg er forandring - det samme gjelder verden. Jeg vil være med på reisen og forandringen, - ikke holde den igjen - tiltross for at det egentlig ikke lar seg gjøre...!

Høstens hjerteligste budskap?!

Jeg holder på med et bokprosjekt som virkelig begynner å ta form! Boken Tilbakekomsten er det mine herlige kommende svigerforeldre som har formidlet og skrevet, og boken er nå ute i alle de store nettforhandlere i Norge! Jippi!! Jeg "jobber" med å spre denne heftige boken, og jeg er så utrolig stolt av å kunne holde på med dette, og nå begynner det for alvor å skje ting... 

Vi var på Unity Messa i august for å promotere bokens budskap, og plutselig noen uker etterpå har forfatterene blitt videointervjuet av selveste Jannecke Øines (forøvrig en av mine barndommens helter!). Hun er gründer av nettsiden http://wisdomfromnorth.com/ der hun videointervjuer mennesker hun opplever har et budskap som må spres og formidles ut i verden! Jeg har så lyst til at så mange som mulig ser dette fantastiske og inspirerende intervjuet - ca 15 minutter med et hjertens budskap en septemberdag er alt annet enn feil:) Hvis du er nysgjerrig på boken Tilbakekomsten og dens budskap (for bestilling av boken:eline@nyetiden.no eller se www.nyetiden.no/ www.facebook.com/nyetiden), klikk på linken under. Enjoy:)

http://www.youtube.com/watch?v=nZ9-d7sfYcQ

Her er noen av bildene fra boken - de er så ganske magiske:

Plliadene

Kosmisk Egg

Kosmisk Unnfangelse

Female Descending

Vår egen skattejakt?

ROGGBIF -  husker dere? Tidenes søteste huskeregel!

I tråd med det forrige innlegget om å se etter gavene og skattene i hverandre, følte jeg det så riktig å legge ut dette; bildet jeg tok fra stuevinduet mitt i går ettermiddag! Jeg fikk helt frysninger da denne fantastiske regnbuen plutselig dukket opp rett foran meg mens lyn lyste opp hele himmelen akkopagnert av kraftig og buldrende torden - verden er ganske heftig!

Dette fikk tankene mine til å gå til mine mørke sider - som jeg ofte kaller de.  Sider som jeg ikke alltid vil vedkjenne meg og annerkjenne, sider som ofte kan være vonde å føle på, og sider som jeg tidvis ikke liker at min kjæreste ser og oppdager i meg. Eller andre for den saks skyld. Sider som jeg ser på som uværet i meg. I all sin prakt viste uværet meg i går at det går ann å se på det fra to sider og ha et mer nyansert bilde enn enten/eller; på bildet ser jeg en mørk, litt skummel og tordnende side, samtidig som jeg ser en lys, spektakulær, vidundelig kraftfull og levende side. Når jeg skriver dette kjenner jeg at det høres ikke så ille ut at jeg kan være litt begge deler selv - det har noe med å hente frem hele spekteret av meg - bli mer meg, liksom -  både lys og mørk og mer fargerik - uten at det gjør meg dårligere, svakere og mindre vellykket av den grunn. Når jeg er sint og sår kommer jeg ofte i kontakt med noe autentisk, noe stort og noe kraftfullt i meg. Så hvorfor ikke sørge for at de sidene også blir hørt og tatt vare på når de ønsker å komme på banen,- for jeg kjenner jo det i hele kroppen min når disse melder seg. Det er faktisk ingen andres oppgave å ta ansvar for at jeg blir hørt og sett enn meg selv. Saken er "bare" det at jeg kan ha en liten tendens til å ville skyve disse sidene bort fra meg. Samtidig vet jeg at alt som blir skjøvet under teppet ikke fordufter - i motsetning samler det seg heller ofte opp ganske mange små ting -  som fort kan vokse seg nok så store og mange hvis jeg ikke ventilerer og snakker om "teppetingene" mine underveis. Helst før de kommer under teppet - da har de allerede rukket å ta form. Og før man starter å rette pekefingeren utover på andre... 

Jeg ønsker å trene på å konfrontere alle sidene i meg, innlemme de i meg, ta ansvar for alle sidene i meg, og annerkjenne hele meg. Jeg vil si "ja, takk - begge deler" som verdens søteste bjørn sier. Jeg vil tørre å ta ut hele meg - som kjærsten min sier til meg med jevne mellomrom; du snyter meg for en del av deg hvis du ikke ikke viser deg selv som den du er og det du føler, - selv om det er vanskelig for både deg og meg akkurat der og da... Og selvfølgelig skjønner jeg at det handler også om hvordan man sier ting og i hvilken form det kommer ut. De gangene jeg har luftet vanskelig ting og vist meg fra en av mine mørke sider, opplever jeg det som regel som en befrielse in the end! Jeg har ingen ønsker om å stå å brøle i køen på Joker!! Så ja - det er både gaver og skatter i enden av regnbuen! Det skal jeg minne meg selv ofte på fremover:) 

Kjærlighetsnøkler til parforhold og vekst - anyone?!!

Har bagasjen min noe å si for oss?

Har du ansvar for hvordan jeg har det?

Hvor mye skal vi tåle av hverandre?

Kan vi ikke bare "glemme det" og bli venner igjen?

Hvordan kan jeg være en "god" kjæreste?

Kan man/skal man alltid prøve og redde et parforhold? 

Finnes det en der ute for alle?

Kan utroskap tilgis -egentlig?

Hvorfor er ikke du enig med meg? - støtter du meg ikke?

Hjelper terapi?

Det finnes så mange spørsmål når det kommer til forhold,- 

spesielt relasjonen parforhold. Mine kommende svigerforeldre

(ja,- jeg er forlovet!!) er begge psykoterapeuter og driver

sammen parterapi for bevisste par som ønsker utvikling og/eller

som er i en krise i forhold.

Paret traff hverandre i 1991, 

og de første årene av forholdet var preget av mange strevsomme 

og heftige konflikter. De oppdaget gjennom individualterapi og 

parterapi at de ved hjelp av hverandre holdt på å reparere sår i egen bagasje -

og at de faktisk var gaver til hverandre! Ingen konflikter har vært 

forgjeves og uten nye innsikter og læring. Bak sinne oppdaget de at 

det lå udekkede behov, som de "krevde" at den andre skulle dekke. 

Først når de bevisst erkjente følelsene og kunne ta ansvar, kunne de 

møtes som likeverdige kjærester og ikke om far/datter, mor/sønn 

eller som to "barn".

I dette videointervjuet får vi se hvordan de har funnet sine kjærlighetsnøkler

i sitt parforhold. Jeg og min kjære blir så inspirert hver gang vi er sammen

med de, - for et mer levende, vitalt, lekent, kjærlig og ekte par  - i ordet rette 
forstand skal man lete lenge etter! Klikk på linken under hvis du er litt nysgjerrig på deres "resept":

http://www.youtube.com/watch?v=vkWI0TZIInQ

Høstglede!

Det er lenge siden jeg har skrevet på min kjære blogg, og det er ikke av den grunn at jeg ikke har hatt lyst, eller ikke hatt noe å skrive om! Jeg har virkelig hatt en vidunderlig og fantastisk sensommer og høststart:) Jeg har det så bra for tiden og det er så mye som har skjedd (og som står på trappene) at jeg svever!Det har ikke vært helt enkelt å sette seg ned med beina godt plantet på jorda for å skrive noe forståelig og konkret! Men nå kjente jeg at jeg har savnet å skrive her og vil gjerne dele noe. Jeg har lest i en fabelaktig bok i dag (Åndelig partnerskap av Gary Zukav - anbefales på det varmeste!) og kom over dette som jeg med en gang kjente skulle med her,- les og ta inn:

    
                              

                                      Hvis du bringer frem det som finnes i deg,
                                         vil det du bringer frem frelse deg,
                                   Hvis du ikke bringer frem det som finnes i deg,
                                     vil det du ikke bringer frem ødelegge deg.

Knekkende lykkegyldig!

Ett lite stykke lykke:)

Hjemmelagde, nystekte knekkebrød - på mitt herlige kjøkken! Tenk at noe så tilsynelatende lite kan gi en så stor følelse! Jeg blir så glad når jeg plutselig får den boblende ut-av-kroppen-opplevelsen helt uventet - lykkefølelsen som spretter rundt som en pingpong ball, som herjer vilt og deilig i kroppen, som gir meg en voldsom energi-boost som gjør at jeg vil synge, danse og slenge meg rundt, som gjør at jeg vil fortelle alle som jeg har nær hvor høyt jeg elsker de, og som gjør at jeg elsker å leve, elsker å være meg! Jeg vil spre lykken, jeg vil dele den, jeg vil at de andre skal bli med i min lykkerus - jeg vil at de skal opplevde den med meg - på lik linje som jeg gjør. Og det er her det ofte går "galt" og tar slutt for min del, - når de andre ikke "ser" det jeg ser, når de ikke er like begeistret for det jeg opplever, når de andre ikke syns det jeg opplever som det største i verden der og da ikke er like viktig som meg, - da faller jeg fort og lykken er like raskt borte som den så uventet kom. Jeg kan bli sår, lei meg, sint og av og til skikkelig forbanna; Hvorfor "vil" de ikke se det jeg ser? Hvorfor kan de ikke "bare" se hvor hvor herlig livet er akkurat nå?  Hvorfor skal de ødelegge min magiske verden? Ja -  det er sånn det kan føles til tider. Samtidig vet jeg at det er skikkelig patetisk. Jeg vet at jeg overdriver, jeg vet at jeg overreagerer. Men en tvil har meldt seg i meg, - er verden kanskje ikke som jeg ser den i det hele tatt?  Er det jeg som er klovnen her? Er jeg min egen store selvbedrager?  For hvem er jeg til å si at "min sannhet" er sannheten - annen enn min egen? Og hvordan kan jeg da be andre se det jeg ser - når jeg er meg og de er de, - det er jo faktisk umulig, umenneskelig og sist men ikke minst skikkelig egoistisk. Samtidig som det er dèt som gjør meg litt trist og til tider ensom, - at det er jeg som alene står i min lykke, - som gjør at jeg innimellom tviler på både meg selv og verden. Jeg vil ikke tvile - jeg vil egentlig bare nyte lykken min. Jeg skjønner at jeg ikke kan be andre om å være i mitt hodet og se det jeg ser, jeg skjønner også at jeg må tåle å stå alene i min lykke. Jeg må også tåle at jeg ikke trenger en annerkjennende bekreftelse på at min lykke er den "riktige" lykken. Det fine og absolutt beste med alt dette her er at jeg ser og vet at jeg kan nyte lykken og dele den - uten at jeg prøver å få andre til å forstå. Og er det noe jeg vet, så er det at det er nesten ingenting som smitter mer enn lykke og latter, - tiltross for at man som regel ikke vet hva som har gjort disse menneskene lykkelige! ( bare tenk på når man hører noen som har latterkrampe- jeg er solgt med en gang!) Jeg vil utover høsten gjøre alt jeg kan for å virkelig nyte følelsen av lykke når den kommer,  føle meg heldig og heller spre den gode energien rundt meg i stedet for å søke etter noen som kan bekrefte meg og "min" verden:) Min lykke er like gyldig som en annens, samtidig er den like sann, - selv om den mest sansynlig er helt annerledes.Og det har faktisk ingenting å si, - det er heller ett utrolig pluss når jeg tenker meg om. For så utrolig bra det egentlig er at vi opplever lykke av så mange ulike ting - da kan lykken oppstå mye oftere enn hvis alle delte min lykke - noe som faktisk kan påvirke meg til å bli enda lykkeligere:) Så hear hear for ulik lykke!

Når uro blir til ro:)

Solnedgang fra bålplassen!

Utsikt en tidlig morgen fra hyttetrappa - harmoni innerst i sjelen:)

Fem dager på hytta på fjellet uten mobildekning, uten pc og internett, uten tv, uten klokke - helt uten en agenda med vanlige hverdagsrutiner som preger levemåten min hjemme i Oslo. Man blir tunget til ro uten å føle seg tvunget - man BLIR ro! Heftig natur, deilige turer i fjellet, kjøttkaker i brun saus og tyttebærsyltetøy, en kald øl i hånda mens bålet tar fyr og flammene lyser opp i skumringen, solnedgangen som speiler seg i den blanke innsjøen, fersktraktet morgenkaffe på hyttetrappa, det norske flagget vaiende grasiøst og mykt i vinden, skyer som seiler forbi på en blå og dus himmel, fargerike blomster som springer ut og strekker seg mot sola, kuer som gresser og tygger utenfor hyttegjerdet, humler som surrer døsig rundt, fugler som kvitrer og synger, lukten av nyslått gress fra jordet -  Røros er det fineste stedet på jorda!




Det er nå 17 år siden jeg sist var her om sommeren - da var jeg snart 13 år og syntes at det var det kjedeligste stedet i verden! Urolig tenåring - både i kropp og sinn - der jeg febrilsk prøvde å finne meg selv  - uten helt å være klar over det. Jeg tror kanskje at jeg syntes at det ble for vanskelig å føle på denne uroen i en slik total ro som hersker her oppe på fjellet - kontrastene ble helt uutholdelige! Jeg trodde jeg kjedet meg - men det var egentlig det helt motsatte som skjedde - uroen ble for sterk, tankene ble for fremtredene - ingen steder å gjemme meg, ingen steder å kamuflere uroen... Jeg trengte mer uro rundt meg for at uroen ikke skulle bli for synlig, tror jeg. Som å leke gjemsel - med seg selv...


17 år senere og som en snart 30 år gammel kvinne? jente?dame?? et menneske!!! prøver jeg fortsatt på å bli bedre kjent med meg selv - men på en ganske annen måte enn da jeg var 13 år, en mer bevisst måte -liker jeg i hvert fall selv å tro! Jeg kjenner en mye større ro nå - selv om tankene og uroen ennå ofte melder sin ankomst. Forskjellen er at jeg nå som regel tåler å føle på uroen, og paradoksalt nok når jeg klarer å gjøre det, forvandler uro seg til ro. Akkurat som en deilig aksept - litt ;"ok - sånn er det akkurat nå!" Jeg tror det handler om å være bevisst, - å ikke gå inn i uroen uten å vite om det i hvert fall. Regninger, jobb, forhold, fremtidsvisjoner, familie, ting som ikke ble akkurat slik man trodde,- eller heelt annerledes, klesvask som skal henges opp, hva man skal ha til middag, skal jeg trene i dag eller drøye den? -og så var det å finne en unnskyldning man selv kan være tilbøyelig til å tro på; jeg føler meg litt forkjøla, jeg gikk jo til jobben etc -  og tusen andre både små og store bekymringer - de kommer fort, og er du ikke oppmerksom på dette kan du plutselig bli okkupert av disse bekymringene og uroen som da kommer - som igjen kan føre til at du ikke tar like stor del i livet ditt her og nå. Disse "korrupte" bekymringstankene er ganske slu har jeg merket - der jeg sitter på kaffe med verden søteste og herligstee venninne og tenker på en litt for høy strømregning - når jeg faktisk ikke kan gjøre noe som helst med regningen akkurat der og da. Jeg tror det handler litt om å våke over meg selv - for min egen skyld, slik at jeg kan legge bort ting jeg ikke kan løse der og da. Bortkastet tid brukt på bortkastet energi. 


Dagene på fjellet fikk meg virkelig til å finne min indre ro - en mulighet til å oppleve meg selv uten alt "støy" som jeg ofte er en del av her hjemme, og som jeg selv også ofte velger å oppsøke. Jeg tror ikke det ene utelukker det andre - men jeg ønsker mer av den inderlige roen som jeg fant på hytta. Den skal jeg ta med meg videre utover august og inn i høsten. Jeg skal nyte tiden fremover, verden, naturen, tilbringe god tid sammen med de jeg elsker og setter pris på, -  og ikke minst prøve og ikke la bekymringer ta overhånd og styre mitt fantastiske liv:)

Ville prestekrager og kløver som blomstrer for fullt i solveggen

Hogget i stein fra gamle dager! Fungerte fint som GPS da:)

Magisk:) Viltre og vakre flammer,  herlig varme og lukten av bål i det fri!

                                                                            

                  Å Kjenne Varmen

                     Er Som å Tine

                                                                           

                      Å Kunne Nyte

                      Uten å Fryse

                                                                           

                     Å Virkelig Føle

                      Uten å Frykte

                                                                          

                         Å Elske

                    Uten å Tenke

                                                                         

                           På

                          Alt

                          Som

                          Kan

                           Gå

                          Galt

Sommerfølelse - turist i egen by:)

Fra frodige  Sognsvann en tidlig sommermorgen:)

Regndråper er noe av det vakreste som finnes!!

Naturen spiller på samme lag:)

Fantastiske og magiske Frognerparken en herlig juli-kveld!

Små kamerater som koser seg på Grünerløkkas beste fasiliteter:)

Utenfor nabo`n i sommersolen! Jeg vindusshopper hver dag:)

Domkirken i all sin majestetiske prakt!

Ser ut som Hellas, men du trenger ikke reise lengre enn til Deitchmanske:) 

Asfalt-urban-sommer- hispster - festival - sommerfølelse:)

22.juli 2013...  Paradokset satt ytterst på spissen

Ja, - living IS loving:)

Hvor erre du bor hen aaa ??! OSLO! 

Siste skrik - bokstavelig talt:) Byens kuleste søppelbøtte!

         T A G G I N G
                                                     
  E R
         I K K E







                                    T A G G I N G
 
                 

                       
                                                       
            B A R E          
                      R


                                               B
                                               A
                                               R
                                        I K K E
                             

                                    A L L T I D
                E R
                     I K K E


                               
                                       A L L T I D







 

           


        M E N L I V E T E R A L L T I D N Å?

Man vet egentlig det man ikke tror man vet

Hun visste at jeg visste at hun ikke visste.  Måten hun reagerte på var angrep eller forsvar.  Enten eller. Jeg lurte alltid på hvordan hun ville tolke det jeg sa. Selv om jeg ikke sa noe heller. Kanskje spesielt da. Kan du tro meg når jeg sier at jeg ikke vet mer enn det du vet, men jeg vet at det er mer - uten å vite hva det er. Det er noe. Det er det alltid.  Jeg ser at du egentlig vet, for når jeg ser på deg ser du en annen vei. Du søker bort. Man snur seg ikke fra noe man ikke fornemmer. Da er det ingen til å snu seg bort fra. 

Stillhetens stemme

Jeg smilte stille ut i mørket. Han stolte på meg. At jeg tålte den, - stillheten. Noe hardt inni meg ble mykt og varmt. En følelse som jeg ikke hadde kjent tidligere. En varme som ikke brant. Lyktestolper og brøytepinner fôr forbi oss utenfor bilen som hurtige og hastige små veivoktere som passet på oss i vinternatten.  Mørket som omgjorde verden fra åpen til lukket. Mer trygg. Pakket inn verden, liksom. Samtidig også mer skummel. Alt ble mindre synlig - nesten usynlig. Kanskje det var verdens egen måte å ta en pause fra alt det synlig på, en pause fra virkeligheten? Fra seg selv?  For virkeligheten må være synlig for at den i det hele tatt skal kunne fremtre for oss.  Ting skjer hele tiden i verden, men så lenge vi ikke vet om det - kan vi jo ikke forholde oss til det. Det forblir utenfor rekkvidden av vår virkelighet. Alt som skjer i verden uten at noen av oss fanger det opp, eller det ufangete som ingen har oppdaget ennå - er jo på en måte like virkelig - men det er ingen av oss som vet om det. Den uvirkelige virkeligheten.  Månen hadde inntatt en vennskapelig plass foran oss gjennom den sprukne frontruta som gjorde at lyset ble spaltet utover som små og evige stjerneskudd.  Det myke bredte seg til øynene mine. Jeg kjente hva som kom. Jeg la hodet tilbake på den harde og kalde nakkelena, kjente kontrasten til varmen min i kroppen, og nøt stjernekuddene i mørket foran meg.Lukket øynen. Så nesten lysene enda bedre slik. Tillot meg selv å flyte ut. Som en pause fra meg selv. En pause fra alt det synlige og sagte - som pardoksalt nok nå ble enda mer synlig for meg. Som en fullstendig indre og kraftfull ro. Av å bare være. Av frihet. 

Sjeledetox?

Det regner regner regner ute. Etter en del surmuling og klaging har jeg kommet til det faktum at jeg nå må omstille meg litt fra tankene om blå himmel, sol og bading til ett annet modus - ellers blir jeg bare gående å vente ut regnet - som kanskje ikke stopper med det første og dermed blir det forgjeves. (Yr og pent er for første gang samstemte i sine langtids værprognose - regn sådan...)  Alltid kjipt å ha brukt mange krefter og mye tid på ting som er forgjeves. Litt den samme følelsen når man kommer til å uheldig slette en viktig jobbmail som man har flikket lenge på. Maks hat. Det er faktisk ingen ting vi kan gjøre med været, kun forflytte oss til et bedre vær, dra til "landet" Syden, eller vi kan godta været som der er - og finne gleden i regnet - om vi så må lete lenge og grave dypt i oss selv. Jeg skal prøve - jeg er blitt sinsykt lei av meg selv som sjekker været flere ganger om dagen, jeg begynner å bli lei av å lese om været i media (media er skikkelig 2000-ish fellesbenevnelse), prate om været - eller rettere sagt fraværet av været. Det vi alle driver med er å dra oss selv ned med kollektiv og negativ vær"baksnakking".  Kanskje ett litt nesten kvalmende optimistisk forsøk jeg skal prøve på - men det får faktisk være - heller det enn å sitte inne og sture. En liten dose klaging kan kanskje fungere positivt, at vi får renset oss for litt negativitet, - kanskje? Jeg syns selv det til tider kan være forløsende å la meg selv få lov til å være negativ - for en kort periode. Kanskje regnet fungerer som en slags allmenn renselse av oss selv - og kanskje vi renser samtidig opp i litt annet groms som ligger i oss? Kanskje vi nordmenn har spart opp så mye at alt kommer ut som værklaging?? Vann er faktisk sett på som det mest rensende elementet på jorda - samtidig en forutsetning for alt liv! Kanskje regnet er ment å skulle rense kroppen vår også på den psykiske måten? At regnet er en slags katalysator for en sinns - og sjeledetox? Det kan i hvert fall være mer hensiktsmessig å se på det slik enn at regnet = dårlig vær. Det er vi mennesker som har stemplet de ulike værtypene for gode og dårlige, og jo mer vi fortsetter med dette - jo større gap vil det kanskje bli mellom godt og dårlig vær, og jo mer skal til for at vi mener været er bra nok - som igjen fører til at vi sjeldnere og sjeldnere setter pris på været, - det må være godt for at det skal være godt, liksom.Eller så kan jeg prøve å omvende mine egne tanker om været. Som jeg skal prøve på nå. Jeg skal starte mitt optimistiske regn-prosjekt med å kjøpe meg en sydvest - har alltid hatt lyst på det! En sånn gul som Herman hadde (i filmen) - lurer på hvorfor det faktisk heter sydvest??  Vest er jo - som jeg kjenner den -  tradisjonelt forbeholdt overkroppen - deler av den i hvertfall. Merkelig plagg. - Litt spin-off og kammerssnakk må med! God mandag, god regndag!

Lev litt lengre!

Fantastisk:)

http://www.comedycentral.com/video

Litt 90-talls og temmelig passè med skilthumor - men se så herlig tekst!

....!!!

Felles arena - større glede?

Hver gang det er sol ute får jeg en følelse i kroppen at jeg ikke tidlig nok burde komme meg ut i finværet. Nesten litt krampeaktig kan det noen ganger tendere mot!  Har jeg nok tid til å pusse tenner liksom,- og  faen - jeg som skulle trene INNE i dag - kan jo ikke det nå! I hvert fall ikke før i kveld! Jeg som skulle kjøpe linser, på posten og flere andre ting som skulles fikses og ordnes - alt det må nå settes på hold. Herregud! Jeg tar meg selv i å lage masse "vær-regler"! Er det ønsket om en smekker og glødene brunfargen som driver meg til denne oppførselen? Er det ord fra barndommen som henger igjen i meg som når mamma eller pappa sa at "dere kan jo ikke sitte inne i det nydelige været"? Eller er det kanskje følelsen av at "alle andre" er ute og nyter været - da vil jeg òg! Jeg vil jo ikke "gå glipp av noe"...! Eller er det  kanskje stemningen som oppstår når det er fint vær som trekker oss ut? - stemningen med at vi alle sammene har noe til felles - selve været og det å nyte verden - i samhørighet med alle de andre som også er ute sammen med oss? Følelsen at at vi faktisk tilhørere noe større enn bruddstykkene at verden som vi så vidt skimter når vi beveger oss fra det ene innestedet til det andre? At vi føler oss litt isolerte fra alle "de andre" når været ikke "tillater" samme utfoldelse som når det er "fint" vær? Når det er fint vær så er vi er ute sammen, vi griller sammen, vi drikker øl sammen, vi triller ball sammen, vi soler oss sammen, - vi nyter og gleder oss sammen med alle de andre som er ute og gjør akkuart det samme som oss! Kanskje det gjør gleden mye større - en slags kollektiv og universell glede som alle kan ta og føle på - og som vi blir en del av! Kanskje det er følelsen av et stort fellesskap som vi ofte kan føle at vi savner (i hvert fall kan jeg føle på det) - uten kanskje å vite det? Følelsen at vi tilhører noe større enn "bare" de miljøene vi ferdes i til vanlig?  Kanskje vi bekrefter hverandres samhørighet på jorda når vi kommer sammen i større skala, - kanskje vi føler at vi utgjør en helthet sammen? Og sola er jo den absolutte forutsetningen for alt livet på jorda - kanskje det er det vi føler når vi "trekkes" ut? En feiring av livet? Og av oss som mennesker? Kanskje det er derfor alt annet blir helt uviktig når sola skinner, - at vi legger alt på hylla for å løpe ute og virkelig nyte hver eneste stråle??! Og kanskje det fører til at vi sammen skaper en unik, union og magisk stemning når vi mennesker møtes ute på vår felles arena, - akkurat som på en enorm fotballbane (i tidsriktig EM-ånd!), men der alle er på samme lag - den teamfølelsen liksom!! Eller er det kanskje bare for brunfargen skyld, - jeg tror ikke det - egentlig! Men det er en stooor bonus:) Og når sola ikke skinner er det faktisk fint å tenke på at vi likevel kan komme sammen og føle på vårt felleskap - et fellesskap som eksisterer like mye tiltross for at vi kanskje ikke ser det like godt! Eller vi kan minne oss selv på at det fellesskapet alltid er tilstedet mellom oss mennesker - selv om vi er alene, - parakoksalt nok! Og ikke minst - vi kan med god samvittighet gjøre alle de ærend som vi ikke fikk gjort når det var fint vær! God overskyet og grå lørdag:) Nå skal jeg kjøpe linser!!!

Naken

- Hei, sa han. Jeg så han dukke opp i speilet ved siden av meg. En varm kraft fra magen bredte seg ut i kroppen min som den første munnfullen med vin.  Som forsterket og bedøvet - på samme tid. Ned til hjertet. Ned til magen. Opp til hodet. Flytende utover i resten av kroppen som en rolig, men samtidig kraftig elv. Jeg elsket følelsen av å flyte. Flyte kontrollert. Han så meg. Så meg på ordentlig. Jeg møtte blikket hans i speilet. Øynene hans som så på meg - mens jeg så at han så - på meg. Det brant inni meg. I magen. I øynene. Det ble så utrolig varmt i hodet. Følelsene som spant rundt som en tørketrommel- av glede, forelskelse, sjernerthet og frykt... Jeg slo blikket ned – ikke fordi jeg ville. Men fordi jeg bare måtte. Det ble så sterkt. Det ble liksom mer virkelig enn virkeligheten...

"Lettvindt" forbudt?

Jeg har gått rundt noen dager og lagt merke til alle forbudt-skiltene som henger over alt, - foran innganger, porter, butikker, gjerder, dører, bygårder, parkområder, kafeèr   - egentlig henger skiltene med ulike forbud på de aller fleste steder - både i det private og det offentlige. At vi trenger forbudskilt for å ikke parkere naboen inne vitner ikke akkurat om en stor tillit til menneskeheten og vår bedømmelse! Er det faktisk slik at vi må ha det skriftelig rett foran nesa vår - i all vår ubevissthet? Jeg tror egentlig ikke det -  heller at det blir som en fordummende effekt som sløver oss ned, og som kanskje bidrar til at vi selv ikke gidder å vurdere om ting er riktig eller galt - vi søker til en ytre kilde som kan gi oss "fasitsvaret. Er vi i ferd med å gi fra oss vårt eget ansvar til det kollektive? Da ender vi jo egentlig opp med å lure oss selv - ved å ikke kjenne etter hva vi egentlig vet innerst inne, hva vi virkelig tror, og sist men ikke minst - hva vi mener er riktig eller galt.Vi velger på en måte bort vår mulighet til å leve livet vårt bevisst og heller lar "andre" gjøre jobben for oss. En jobb som vi kanskje er mer tjent med å gjøre selv....!